En varm fortælling om Beatles og Abbey Road som kodeord af Yan Calmeyer Friis

The famous zebra crossing in Abbey Road where ...

The famous zebra crossing in Abbey Road where The Beatles photgraphed the cover for Abbey Road. (Photo credit: Wikipedia)

 

Og samtidig om at være ung i 60′erne i norge og erhverve sig et af de første eksemplarer af Abbey Road i hele landet. Samtidig møder man Yan i sit es når han fortæller om indspilningen i studiet og man kan se det for sig. Jeg giver denne pragt fortælling 10 stjerner ud af 10 mulige…………….

Det var en fin høstdag. Klar luft, blå himmel og en sol som malte trærne i grønt og gult og brunt og oransje og rødt. Eirik hadde fått penger av meg. Han skulle ikke på skolen. Det skulle jeg. Eirik hadde Tempo Trigger. Jeg hadde nest siste pult ved siden av veggrekken. Jeg led. For jeg visste at akkurat nå går han inn i plateforretningen på Karl Johan. Akkurat nå legger han pengene mine på disken. Akkurat nå putrer han hjemover. Akkurat nå tar han platen ut av coveret og slipper stiften ned i første rille, min rille, min plate.

Han kom i storefri. Folk flokket seg om oss. Jeg sto der med et av de første eksemplarene av «Abbey Road» som var kjøpt i Norge. Eirik fortalte at det lå stabel på stabel i butikken. Kundene skulle ikke kjøpe seg en plate, de skulle ha den nye Beatles-LP’n. Alle skulle det. Det var den store Beatles-dagen. Hvorfor ble det ikke flagget?

Jeg ville ikke høre detaljer. Det var ille nok at platen hadde vært spilt og var blitt kopiert over til magnetbånd på Eiriks Tandberg. Prisen jeg måtte betale for å få den så tidlig.

- Den er fin, sa Eirik. Jeg merket meg det nesten usynlige, men skinnende sporet på epleetiketten, rett ved siden av sentrumshullet. En spilt plate. En ikke helt ny plate. Faktisk en brukt plate. Og ytterst, på kanten og en centimeter inn på spor 1 side 1: et fingeravtrykk. Eiriks tommel.

Det er dette jeg husker fra min første dag med «Abbey Road». Det at noen hadde tatt i og spilt min nye plate før meg. Før meg! Det er jo aldeles irrasjonelt at disse erindringsfragmentene overskygger førsteopplevelsen av musikken. Men slik er det. Jeg husker ikke mitt første møte med låtene. Jeg husker hvordan jeg fikk LP’n, jeg husker at coverfotoet hadde det samme været som vi hadde i Bærum den dagen, og jeg husker en ørliten skuffelse over at det ikke var utbrettcover og at platen bare lå i en standard hvit innerpose.

Til gjengjeld vet jeg at jeg spilte vettet av albumet denne høsten og at jeg uke etter uke konstaterte – med stor tilfredshet – at den fortsatt toppet LP-listen i New Musical Express. «White Album» klarte bare ni uker, «Abbey Road» klarte 18.

Jeg forbinder også platen med et pussig arrangement for gymnasklassene i Oslo og Bærum (eller var det bare Bærum?) – høstcruise med stort skip ut Oslofjorden til Færder og tilbake igjen. Jeg hadde ikke mye penger og måtte snu på slantene for å holde meg selv med mat og drikke, selv det i knappeste laget. Eirik var også med. Han kom blakk om bord, levde som en greve, spanderte på jentene og hadde penger igjen da vi la til kai utpå ettermiddagen. Han var rå til å bomme. Det var ikke jeg.
Det var rigget til diskotek om bord. Men jeg mener å huske at det bød på problemer da sjøen gikk ganske høy.

«Abbey Road» rulet. Men der fikk jeg også se at det er noe rart med «Come Together». Når du hører den hjemme, bukter den seg av sted som en feit, oljet pyton, sexy, ja, nesten obskønt er samspillet mellom bass, trommer og keyboard. Den graver seg inn i underlivet og kiler oppover ryggraden, du kjenner at du må bevege deg. Men går du i fellen på diskotek oppdager du til din skrekk at den nesten er umulig å danse til, den er for seig, synkopene limer føttene fast i gulvet. Jeg så mye rar dansing om bord – både når stiften hoppet og når den holdt seg i ro.

Det var levende musikk også. Christiania Fusel & Blaagress. Jeg hadde aldri sett Øystein Sunde for, men der var han, munnrapp og gitarkåt. Han vant gymnasiastene så det suste. Husker også Kari Svendsens med lysets hastighet banjotriller.

Nede på bildekket rigget de til for konsert med det nye norske superbandet Jumbo. Vi sto der ganske lenge, det gjorde Jumbo også, men lyd ble det ikke. Krøll med strømforsyningen. Været avkortet turen. Vi kom aldri til Færder, men gjorde vendereis ved Horten. Jeg tror Finjarn hadde fete solbriller. Store. Gule eller grønne glass. Eller kanskje det bare er noe jeg innbilte meg.

Hver gang jeg setter på «Abbey Road» dukker disse erindringene opp. Jeg er tilbake i høsten 1969. Jeg har Woodstock, månelandingen, Sharon Tate-drapene i bakhodet, lyden av platene jeg hadde kjøpt nylig og fortsatt spilte i forhodet: «Stand Up», «Blind Faith», «On The Threshold Of A Dream», «Nice» – alle innkjøpt av klassens lille plateklubb, vi delte utgiftene, så tapet vi albumene, og så fikk luringen Tormod beholde dem siden han ikke hadde båndopptaker. Det tok tid før vi uroen bredte seg i klubben og kravene om at Tormod burde betale mer ble lansert. Tormod var urokkelig. Like etter kuppet Stein klubben ved å spille på medlidenhet: Forslagene hans ble alltid nedstemt, han fikk aldri de platene han ønsket. Sytingen ga uttelling i form av «Diana Ross & The Supremes Join The Temptations». Den ville ikke Tormod ha, ingen ville tape den heller, den gikk rett til Stein. Da gikk klubben i oppløsning.

1969 var et godt år for Beatles-fans. Allerede like over nyttår og bare uker etter «White Album», kom soundtracket til «Yellow Submarine». Deretter kom to singler på rappen, «Get Back» og «The Ballad Of John And Yoko» – begge number ones. Det var alle Apple-greiene, bl.a. Pauls sang til Mary Hopkin, «Goodbye», og det var de snodige soloprosjektene, Georges elektroniske album, John & Yokos happenings i media, de rare albumene deres og allsangen «Give Peace A Chance» som var en hårsbredd fra å nå 1. plass i England, den også. Plastic Ono Band ble ikke oppfattet som noen trussel, tvert i mot, The Beatles blomstret, de boblet over og kanalisert overskuddet ut i soloprosjekter. Man visste også at et album var på gang. Jeg levde i troen på at The Beatles kom til å vare evig. Jeg ante ikke at kvartetten var i ferd med å implodere av uvennskap og at det nye albumet skulle bli det siste de gjorde sammen.

Noen uker før «Abbey Road» kom ut kunne man lese at John Lennon hadde vært i Toronto sammen med bl.a. Eric Clapton og spilt live. Overflod. Overskudd.

Endelig, helt på tampen av september, vare det duket for det mest elegant lydende albumet The Beatles hadde laget. Spartansk cover. Ingen tekster, ingen innlegg, bare et foto av fire beatler i fotgjengerovergangen i Abbey Road en varm sensommerdag i august. Kunne det bli mer såre vel?

Albumet lyder lekkert og elegant. Detaljene ligger tredimensjonalt i det brede og dype lydbildet, og de glinser. I motsetning til det sprikende, men ikke mindre fascinerende «White Album», virker «Abbey Road» som en produsert helhet. Selv om stilsprangene er store fra låt til låt, har de en felles, varm, dynamisk og plastisk klang. Det blir selvfølgelig slående åpenbart over på side 2 som er en eneste lang medley hvor de enkelte låtene slik de er satt sammen tilsynelatende peker i den samme retningen, mot den harmoniske koravslutningen i «The End».

Men også låtene på side 1, selv om de er frittstående, henger naturlig sammen. George Martin har selvfølgelig en finger med i spillet. Men jeg tror at det like meget skyldes at The Beatles spilte inn albumet som en enhet, det byttes ikke så mye rundt på instrumenter. Dessuten er «Abbey Road» badet i de svaleste, luftigste sangharmoniene gruppen har prestert (toppet i vidunderlige «Because»), antagelig albumets signaturlyd ved siden av Pauls basspill og de lekre gitarklangene. De eneste åpenbare eksperimentene med effekter og lyd ligger i bruken av en moog synthesizer, ganske diskret og smakfullt i låter som «Because», «Maxwell’s Silver hammer» og «Here Comes the Sun». Hvilket igjen bare øker slektskapet mellom dem. I «I Want You (She’s So Heavy)» beveger gruppen seg ut av lunheten og inn i et horrorlandskap når kompets evige gjentagelser druknes i moogens hvite støy inntil alt bare klippes av som om låten fikk strupen skåret over. Sjokkstillhet avslutter side 1. Lennon ville egentlig byttet om på sidene. Det er godt han ikke fikk viljen sin.

Lennon er vel den i bandet som bidrar minst som beatle i den forstand at han viste ganske lunken interesse for de tre andres låter, særlig i starten. Den offisielle innspillingsperioden varte fra 1. juli til et stykke ut i august, men de hadde allerede påbegynt en del låter så lang tilbake som i februar. John hadde gyldig fraværsgrunn 1. juli da han var på ferie i Skottland. Det ble enda gyldigere da han presterte å kjøre av veien og skade seg selv, Yoko og barna. Han var innlagt på sykehus frem til 6. juli og møtte ikke opp i Abbey Road før 9. juli. Med Yoko og en dobbeltseng. Den bodde hun i, vondt i ryggen som hun hadde, når hun da ikke vandret rundt i studioet iført nattkjole og tiara.

Lennons interesse for albumet våknet egentlig ikke før 21. juli da de gikk i gang med «Come Together». Da hadde Beatles mer eller mindre funket som trio i tre uker og spilt inn og eller lagt pålegg på store biter av det som ble det ferdige albumet. Begge Harrisons låter, Ringos låt (som George egentlig hjalp ham med å komponere) og de fleste av McCartneys låter. Riktignok rettet John på noe av dette senere i innspillingsprosessen da det ble lagt på koring og andre detaljer, men det er et faktum at Lennons input på «Abbey Road» er relativt marginal. Hans hovedfokus var på eget stoff. Han satt med korslagte armer og bidro ikke med en tone på «Maxwell’s Silver Hammer» og var også i utgangspunktet svært lunken til Pauls forslag om å sy sammen et utvalg halvferdige låter til et ferdig hele, en medley.

George fikk ikke særlig glede av John, han heller. John er overhodet ikke med på «Here Comes The Sun», og på «Something» bidro han bare med piano på opptak gjort tidligere den våren, og dette pianosporet ble nesten helt slettet – du kan så vidt høre instrumentet noen få steder i den ferdige versjonen.

Paul var nok forsiktig med å bosse, klok av skade etter «White Album» og januar-marerittet «Let It Be», men det er ingen tvil om at han bar kapteinsbindet under innspillingene. Fordi Lennon kom så sent i gang, ble veldig mye ansvar overlatt til George. Paul trengte en partner, og det tette samarbeidet mellom ham og George er unikt for denne LP’n. Om Harrison hadde følt at gruppen ikke tok låtene hans alvorlig nok tidligere, kunne han ikke klage nå. «Something» og «Here Comes The Sun» får Pauls (og Ringos) absolutte fokus. Basspillet på førstnevnte, en pludrende og svært aktiv lek rundt melodien, sørger sammen med Ringos snedige spurt-intervaller for at «Something» ikke sauser seg fast i det sukkersøte, men blir en dynamisk og begivenhetsrik låt. George uttrykte senere irritasjon over Paul «geskjeftige» basspill, men det synes jeg er urettferdig, bassen øker låtens slagkraft. Bass og trommer er også viktige elementer i «Here Comes The Sun», i tillegg til sangharmoniene – George og Paul kunne mer enn holde fortet uten Johns hjelp.

I det hele tatt er det nesten rørende hvor 100% de stiller opp for hverandre, selv i «Maxwell’s Silver Hammer» som George lærte seg å hate. Misnøyen skyldtes nok mer at McCartney drev dem til vanvidd i sin jakt på den perfekte versjonen enn låten i seg selv. Egentlig burde Lennon hatt sans for den perverse kontrasten mellom fremføring og budskap, en lystigere og mer iørenfallende sang om en seriemorder skal du lete lenge etter.

Da John endelig kom i gang må man regne med at den ganske tilforlatelige og positive stemningen i studio (på tross av Yokos rolle som gjenganger og kjekstyv i halvmørket; hun stjal kjeks fra Georges pakke) hadde smittet over på ham. Gleden over å få ham med på laget påvirket da også innsatsen til de tre andre. Ensemblespillet på Johns første bidrag, «Come Together», er simpelthen formidabelt. Ingen låt i Beatles-katalogen har maken til groove. Det er voodoo fra sumpene, luftfuktig, svett, illevarslende deilig, en fabelaktig aktiv bass i telepatisk kommunikasjon med trommene, et like aktivt elpiano (fremragende spilt av John, men etter Pauls anvisninger) og det enkle, fallende gitarriffet som bryter inn ved hvert refreng – et fantastisk underlag for Johns lett kryptiske tekst, spekket med T-skjorte one liners.

Lennon drar det nesten ut i progland med den snaut åtte minutter lange «I Want You (She’s So Heavy)», en tung og doven sak smidd over et bluesrigg, og med en endeløs finale som gradvis formørkes av hvit støy. Det er ingen komplisert reise, men resultatet er kraftfullt og mektig, Beatles fremstår som et fullblods moderne gitarband. Det er voksenrock helt i tet, like meget i dag som i 1969.

«Because» er Lennon fra en helt annen side, rene hymnen, gruppens korstemmer tredoblet i himmelsk harmoni over et keyboard-tema som i følge Lennon er basert på «Måneskinnssonaten» spilt baklengs. Sannsynligvis de vakreste minuttene som finnes på en Beatles-plate. På dette tidspunktet var Lennon for lengst blitt engasjert i albumet som album, til og med skepsisen mot medleyen var fordampet hvilket høres tydelig i «Sun King»/ «Mean Mr. Mustard» (innspilt som en låt) og «Polythene Pam»/»She Came In Through The Bathroom Window» (også innspilt i ett) og den gnistrende gitarduellen «The End». Lennon ga senere klart uttrykk for at han var fornøyd med McCartneys verdige sluttord: «And in the end the love you take is equal to the love you make», selv om han siterte dem feil.

Så kan man spørre: Er medleyen egentlig bare spektakulær styling av halvferdige låter som ikke har noe med hverandre å gjøre? Spørsmålet blir irrelevant fordi medleyen funker. Bitene danner et ferdig bilde selv om de brutt ned i enkeltlåter ikke gjør det. Selv opplever jeg medleyen som en forlengelse av låtene som står utenfor den. Her er høyst individuelle skildringer av kjærlighetsliv, her er såre tanker rundt det å vokse fra hverandre, her er frydefulle tilbakeblikk på oppvekst, ungdomstid og fellesskap, her er frustrasjoner over overgangen fra musketeridyll til knallharde forretningshensyn. Det er mye tungsinn og melankoli i materialet, men det løftes av gruppens fantastiske evne til å formidle håp. På «Abbey Road» finner The Beatles det i de gitte mirakler som solen, himmelen, at jorden snurrer, at livet lever og at du har noen som elsker deg og som du kan elske tilbake. Hele albumet – og med det hele The Beatles’ karreiere – lander på nestekjærligheten. Og for at man ikke skal oppleve gruppen som alt for pretensiøs, leverer McCartney et humoristisk lite etterord blidt drukken på vin: «Her Majesty».

Medleyen er en mektig finale på «Abbey Road» akkurat som «Abbey Road» er en mektig finale på The Beatles’ karriere. Man kunne ønsket at de hadde klart å jobbe videre sammen herfra, men vi vet at det var umulig. Desto mer imponerende at de faktisk klarte å ta seg sammen og finne tilbake til magien i disse sommerukene i 1969.

Kuriosa:
Dessverre kommuniserte beatlene ikke like godt med hverandre når rødlyset var av. Alle fire visste at det boblet under overflaten og at de levde på lånt tid. De hadde et felles mål i albumet, og for å lykkes var de nødt til å unngå konfrontasjoner. Det er litt trist å lese i ettertid at Paul ønsket å synge annenstemmen på «Come Together» sammen med John, men han våget ikke spørre, derfor ble Pauls stemme lagt på senere. John holdt på sin side kjeft om at han likte «Oh! Darling» så godt at han håpet Paul ville la ham synge den, en informasjon som garantert ville løst opp noen av nerveknutene dem imellom. Akk ja. Selv er jeg glad for at Paul er uten sandaler på coverfotoet. Det er bare farbror Melker som har lov til å gå med sandaler.